Sesongstart

Så var vi i gang igjen. Det er både fantastisk deilig og forferdelig vondt. Forstå det den som kan.

Gårdagens 10 kilometer klassisk var vondt fra start til mål. Jeg hadde nesten glemt hvor vondt det er å gå skirenn, jeg. Heldigvis er det så deilig etterpå at en glemmer smerten ganske fort. Selve løpet var faktisk ikke så verst. Unge (jeg er vel fortsatt ung selv om jeg har blitt senior!?) frøken Løvlien har nemlig lært seg å disponere kreftene sine. Klok av skade fra tidligere renn la jeg ut på førsterunden med to arbeidsoppgaver. En – å gå bra på ski og to –å ikke gå (for) fort på førsterunden. Det høres kanskje litt defensivt ut, men det funker for meg som har en tendens til å åpne litt over evne. Selv med en fornuftig åpning meldte blodsmaken seg tidlig, men jeg sto likevel løpet godt – og gikk meg faktisk opp to plasser fra siste sekunderingspost og til mål! Endte til slutt på 44. plass, omtrent 4 og et halvt minutt bak suverene Therese Johaug. Avstanden opp er som dere skjønner stor, men ikke skremmende. Det er tross alt verdens beste kvinnelige skiløper vi snakker om, så jeg gir meg selv godkjent, jeg.

Felles nedjogg med LSK-jentene. Godt miljø er gull verdt!

I dag sto det også 10 kilometer på programmet, men stilarten var ny. Skøyting er som kjent ikke min sterkeste side – og nettopp derfor hadde jeg så godt av å gå dagens renn. Det finnes jo ikke bedre trening enn konkurranser! Etter et brukbart testrenn over samme distanse og i samme løype forrige helg, håpet jeg å kunne prestere tilsvarende i dag, men den gang ei. Det mangler dessverre litt for mange brikker i det tekniske puslespillet – og dermed går jeg på meg den beryktede melkesyra alt for tidlig … Det hele ble egentlig bare en kamp om å stable to pinnestive bein i mål – og da går det som dere kanskje skjønner ikke så fort. Å gå dårlige skirenn er selvfølgelig ikke moro, men det er en del av gamet. I dag var jeg rett og slett ikke bedre enn nummer 50 – og avstanden til tet ble minuttet større enn i går.

Heldigvis er sesongen lang. Jeg må definitivt hjem å trene! Før den tid får jeg imidlertid sjansen til å reise kjerringa. I morgen står nemlig favorittdistansen min, klassisk sprint, på programmet. Med et relativt stjernespekket startfelt skal det bli hardt å gå seg inn blant de 30 beste. Greier jeg det skal jeg være godt fornøyd!

Kommentarer