Drømmen som ble virkelighet

Så sent som på fredag skrev jeg "for meg handler det naturligvis ikke om medaljer ...". Lite visste jeg da om at mine prestasjoner skulle belønnes med en plass på førstelaget, som senere skulle ta medalje i nettopp NM! Jeg må nesten klype meg i armen når jeg skriver det, jeg. Det er fortsatt så uvirkelig!


Under lørdagens duathlon hadde jeg en ny bra dag på "jobben"! Gikk inn til skibytte som nr. 22 etter en solid klassisdel. I mål var jeg riktignok "bare" nr. 31, men til tross for at jeg tapte en del plasseringer gir jeg meg selv godkjent også på skøytedelen. Kroppen føltes topp, skia like så. Alt så ut til å klaffe for meg under NM! Det var gledelig nok i seg selv. Så var det tid for stafettuttak. Med to av de antatt beste jentene på vei til Kazakhstan og U-23 VM sto det litt mer åpent rundt etappene på førstelaget. Jeg hadde naturligvis et ørlite håp om å få gå førsteetappen, men visste det var hardt kamp om "beinet". At det tilslutt var jeg som "vant" den kampen er jeg bådestolt over og takknemlig for.

Førstelaget. Laget som skulle forsvare fjordårets fjerdeplass. Gjøre alle de blåkledde stolte. Klart jeg følte et visst press! Jeg "måtte" jo prestere. Søndag morgen ankom jeg stadion med nervene i høyspenn og skuldrene omtrent opp under øra. Da var det godt å ha både pappa og Morten. Normal is enough, sa de. Det skulle ikke mer til for at skuldrene sank et par hakk og jeg greide å fokusere på de riktige tingenene. Kroppen hadde jo fungert bra de siste dagene, smøreteamet hadde alt under kontroll og løypa var kuttet fra 5 til 4 kilometer. Alt lå til rette for at jeg skulle kunne gjøre et nytt godt renn.



Da startskuddet gikk var jeg ikke sen med å hive meg over stavene. Å komme meg tidlig ut begynner nesten å bli varemerket mitt. Selv om jeg ikke holder teten helt inn ennå, unngår jeg i alle fall uhell. Etter å ha beinflydd første bakke ble jeg spist opp litt bakfra. På et tidspunkt omtrent halvveis var jeg så sliten og så "langt" bak at jeg var sikker på å ha ødelagt for laget. Heldigvis greide jeg å samle meg, bite meg fast i en rygg og kjempe vidre med jentene på laget i tankene. Til veksling var jeg nummer 8, men ikke lenger bak enn at Maria hadde flere rygger å jage. Lagene i tet hadde brukt sitt beste kort, vi hadde vårt på tredje og siste etappe. 

Mari gjorde også sine saker bra - og sendte Emilie ut på 4. plass, bare halvminuttet bak medaljeplass. Det visste vi Emilie kunne greie. For første gang turte jeg å håpe på medalje! Det tok ikke lang tid før vår eminente ankerkvinne hadde tatt igjen laget som lå på bronseplass - og gått forbi. Vi trodde nesten ikke våre egne øyne da hun kom seilende inn på stadion med solid luke ned til 4. plassen. Bare hun holdt seg på beina nå hadde vi medaljen i lomma! Og det gjorde hun! Som den mest rutinerte på laget sikret hun bronsemedaljen. Medalje - i mitt første senior-NM! Jeg tror fortsatt ikke det har gått helt opp for meg at bronsemedaljen som ligger på nattbordet er ekte. At dette ikke er en drøm. At drømmen har blitt virkelighet.

Tusen hjertelig takk, Mari og Emilie - i går ble drømma til virkelighet! Takk til trenera, ledera, serviceapparat og ikke minst utøvera i Lillehammer Skiklub - for godt miljø både sportslig og utenomsportslig. Sammen blir vi god! Takk til nære og kjære (spesielt mamma og pappa) som aldri miste trua - og støtte like mye i motgang som medgang. Takk for gode ski gjennom hele NM-helga! Og til slutt - tusen takk for alle hyggelige hilsna og gratulasjona! " 

Kommentarer