Om 3-mila i Harstad

Nå har det vært veldig stille på bloggen en stund. Stakk ikke innom for å ønske dere god påske en gang ... Dårlig av meg, men jeg brukte ferien til å koble skikkelig av etter en lang sesong. Dagene ble fylt med rolige morgenkvister og lange frokoster, kvalitetstid med familien, skiturer og det som ellers hører påsken til. Forholdene er helt fantastiske på fjellet, så selv om vi er litt "off-season" nå tror jeg april kan bli en veldig fin skimåned.
Forrige helg var det duket for sesongavslutning og 3-mil i Harstad. Min aller første 3-mil. 30 kilometer klassisk "alene" i skogen. Før start vekslet det mellom sol og snøvær, hvilket ga smørerne en real utfordring. Klok av skade fra dagen i forveien falt valget på klister for meg. Da jeg etter bare en kilometer måtte seg med nødt til å stoppe(!) opp og skrape klabber av skiene slo det meg at klister antakelig var feil valg. Til runding etter 7,5 kilometer kunne jeg telle 4(!) skrapinger. Tanken om å gi opp, takke for meg og bryte streifet, men jeg er en type som av prinsipp ikke bryter skirenn, så jeg krummet nakken og fortsatte å krige mot klokka og kilometerne. Det var jo tross alt både bra vær, (egentlig) bra føre og upåklagelig stemning!

Hadde til og med min egen heiagjeng i Harstad! Fra venstre: Emma, Hedda, Vegard & Ulrikke.

Skia ble heldigvis bedre og bedre for hver kilometer - og jeg overbevist om at jeg hadde best ski av samtlige damer de siste femten kilometerne. Med litt ekstra krefter på lager klatret jeg noen plasser på lista og endte til slutt som nummer 22. Avstanden opp til suverene Heidi Weng var natuligvis stor, men jeg må likevel si meg fornøyd. Både med min aller første 3-mil og med sesongen sett under ett.

Kommentarer