Hvordan kunne formen bare forsvinne?

Omtrent i det jeg konstaterte at kroppen min ikke er en maskin, gjorde fysioterapeuten det samme. For akkurat en uke siden hadde jeg time hos fysioterapeuten "min". Ikke fordi jeg trodde noe var gærent, men fordi jeg har erfart at det er bedre å forebygge enn å behandle ... 

De av dere som har fulgt meg en stund har sikkert fått med dere at jeg har møtt noen hindre på "veien mot toppen". Det hører med. I mange år slet jeg med luftveiene - og nå som jeg endelig ser ut til å ha bukt med dem *bank i bordet*, er det lårmuskulaturen som innimellom forsøker å stoppe meg. 


Når sant skal sies har ikke lårene vært helt gode i 2016. I etterpåklokskapens navn skulle jeg kanskje begrenset antall hardøkter mot slutten av mengdeperioden i desember. Jeg har likevel ikke helt skjønt "alvoret". Kroppen har jo føltes så bra på de lange og rolige øktene! Det er dog ikke til å stikke under en stol at noe har "skurret" på hardøktene. Jeg har slitt litt med å sette ord på problemet, men etter NM kom jeg fram til følgende tilnærmelse; jeg klarer ikke å overføre kraften fra kroppen til snøen. Ganske frustrerende når en forsøker å gå fort på ski ... 

Jeg forsøkte lenge å slå meg til ro med at det bare var formsvikt. At jeg ikke hadde knekt koden rundt dette med mesterskapsform helt ennå. At vinteren er lang og at det kommer nye sjanser. Bedre lykke neste gang, liksom. Likevel lå det i bakhodet. Skurret. Hvordan kunne formen bare forsvinne? Å få en fysiologisk forklaring på det hele var derfor en større lettelse enn det var en skuffelse å ikke få gå skirenn på en stund. I samråd med fysioterapeuten "min", han som hjalp meg da det var skikkelig ille i 2013 (lærer tydeligvis ikke av gamle feil ...), har jeg nå lagt en slagplan. En plan jeg tror på - til tross for at den er litt kjedelig å gjennomføre. Målet er å være fit for fight til U23-NM i favorittdistansen min 5. mars. Jeg har brettet opp armene og krysset fingrene!

Kommentarer