Takk for i år!

På lørdag gikk det tradisjonsrike Birkebeinerrennet av stabelen. 54 kilometer over fjellet fra Rena til Lillehammer. Undertegnede talte lenge på knappene i forhold til egen deltakelse, men valgte til slutt å stille til start. Kall meg gjerne ung og dum.

Så lenge kalenderen har vist 2016 har det egentlig buttet litt i mot på treningsfronten. Jeg har virkelig prøvd, både det ene og det andre, men ikke fått til. Ganske frustrerende når jeg vet at jeg kan. Men å være idrettsutøver er litt som å kjøre berg- og dalbane. Det er topper og bunner. Denne vinteren har jeg dessverre aldri helt fått kjerra opp fra bunnen. Jeg har til tider vært både frustrert og oppgitt, men aldri i nærheten av å gi opp. Heller der at jeg, så godt det lar seg gjøre, har slått meg til ro med situasjonen og at det ikke er så mye jeg kan gjøre med den. Annet enn å lytte til kroppen, ta tiden til hjelp og komme sterkere tilbake! 


Birken ble heller ingen høydare! Kanskje ikke så rart med tanke på treningen som har blitt lagt ned, eller rettere sagt ikke blitt lagt ned, den siste tiden. Jeg var forsåvidt forberedt på at det kom til å bli tungt, men ikke så tungt! Aldri før har jeg så oppriktig vurdert å bryte et skirenn. Tanken slo meg intet mindre enn tre(!) ganger før jeg passerte Skramstadsætra, og for de av dere som ikke er helt kjent med løypa - da er det fremdeles 43 kilometer igjen. Jeg er imidlertid en sånn løper som ikke bryter. Av prinsipp. Så jeg brettet opp ermene, krummet nakket og bet tennene sammen - hele veien til mål. I ettertid kan jeg vel fastslå at det var langt fra fornuftig. 

Derfor har jeg nå bestemt meg for å sette punktum for denne sesongen. Slutte å bryte ned kroppen enda mer ved å gå dårlige skirenn. Slutte å bruke energi på å analysere opp, ned og i mente. Bare takke pent for meg - og rette fult fokus mot å finne overskuddet og bli klar til en ny sesong! 

Så med det kjære skivenner, takker jeg for i år! Takk til utøvere og støtteapparat i Lillehammer Skiklub og Team Coop Talent, for at dere satser på meg og med meg! Tusen takk til mine egne samarbeidspartnere som sørger for at jeg hvertfall ikke kan skylde på utstyret. Takk til mamma og pappa, eller skal jeg si hovedsponsoren min, for at dere tror på meg og gjør det mulig for meg å leve ut drømmen min gjennom idretten.  Jeg er evig takknemlig - og lover å komme sterkere tilbake neste år!

Kommentarer