P for praksis og perspektiv

Sist jeg klikket innom her skrev jeg om å stå på sidelinja under NM del 2 - med blandede følelser. Det kan du lese om her. Siden da har jeg opplevd ganske mye - og en kan med sikkerhet si at realiteten har innhentet meg!

De siste tre ukene har jeg vært i praksis som en del av studiet mitt. Først en uke under Ridderrennet på Beitostølen og deretter to  uker på Beitostløen Helsesportsenter. Felles for disse tre ukene er at jeg har arbeidet med å tilrettelegge fysisk aktivitet for barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser. Jeg fikk såvidt smaken på det da jeg var med som ledsager under Ridderuka i fjor - og ble helt frelst! Det er noe med å utøve en idrett som ligger mitt hjerte så nært sammen med noen på den måten. Det er nesten litt magisk!

- Dette bildet gjør meg varm langt inn i hjerterota. Foto: Skiforbundet  -

Jeg har hatt dette innlegget i tankene i lang tid, men jeg har måtte ta tiden til hjelp for å summe meg. Det har vært så mange opplevelser, erfaringer og innrykk å fordøye. Aller først må jeg bare si at jeg er mektig imponert og nesten stum av beundring!

Denne vinteren har jeg jo vært en såkalt ikke-fungerende utøver. Ikke-fungerende sier du? Ta deg en tur på Ridderrennet, og vurder det utsagnet en gang til. En litt sliten kropp blir så ubetydelig i møte med disse menneskene. Blind? Ledsageren min forteller meg bare hvordan løypa ser ut. Lam fra livet? Råpigger på kjelke. Dysmeli i arm? Skyver som pokker med beina. Her ser man ingen begrensninger, kun muligheter! Vi funksjonsfriske har så uendelig mye å lære. Idrett er og skal være for alle! En kommer så langt med å være løsningsorientert og å gå på med friskt mot. Sistnevnte er det så mye av under Ridderuka at jeg knapt har sett på maken! Og idrettsgleden dere, den kan ikke sammenliknes med noe! Jeg tørr å påberope meg ganske mange timer på ulike idrettsarenaer gjennom mine 21 år. Idrettsglede har alltid stått i sentrum, men på Beitostølen når liksom idrettsgleden nye høyder. Jeg blir varm langt inn i skihjertet mitt

Da jeg snakket i telefonen med mamma og pappa under oppholdet sa de bare "vi hører at du koser deg!". Så rett de hadde! Jeg koste meg nærmest gløgg - og er ikke fremmed for å fordype meg i fysisk aktivitet og funksjonshemming ved NIH. Makan til givende arbeidsmiljø skal du nemlig lete lenge etter! Hver dag byr på nye utfordringer. Utfordringer som naturligvis blir møtt med et smil og tatt på strak arm av et team med dyktig fagpersonell. Kunnskap, kreativitet og kvalitet hånd i hånd. Jeg har lært så utrolig mye og blitt så mye mer bevisst på hva den kunnskapen og erfaringen jeg selv sitter på er verdt og kan brukes til. Så til alle dere som spør hva jeg skal med en bachelor i idrettsvitenskap eller hva jeg får igjen for å satse på langrenn hvis jeg ikke blir god, for den saks skyld. Jeg får bøttevis med kunnskap og erfaring - og sist, men ikke minst minner jeg ikke ville vært en dag foruten. Det er så utrolig mye mer verdifullt enn noen bokstaver på et papir!

Kommentarer